Kvinnen i skapelsesberetningene Det er to skapelsesberetninger i Skriften, hver av dem imponerende på sin måte, og hver av dem formidler viktig utfyllende kunnskap. 1. Mos. 1,1-2,4Den første skapelsesberetningen, 1. Mos.1.1-2-4, forteller om universets opphav som et byggeprosjekt av Gud, Arkitekten. Verden, slik folk kjente den på den tid, det vil si; i det 4. århundre før Kristus, ble betraktet som et stort hus. Gulvet bestod av den flate jorden. Himmelen var taket. Sola, månen og stjernene var lys for dag og natt. Fisken i havet, plantene og dyrene på land og fuglene i luften ble sett på som møbler plassert der av Gud, som en matkilde. Klimaks i Guds byggearbeid var skapelsen av menneskene. De var spesielle fordi verden ble skapt for å være deres hjem. De var også spesielle fordi de, i likhet med Gud, kunne tenke logisk og handle ansvarlig. De var avbilder av Gud. Gud sa: ‘La oss lage mennesker i vårt bilde, 1.Mos 1,26-27; bokstavelig oversettelse fra Hebraisk. Gud velsignet så menneskene og ga dem overherredømme over verden. Men Gud forventet også at de skulle huske at de bare var skapninger og at de skulle anerkjenne Skaperens herredømme. Derfor var det at Gud bygde verden på seks dager og hvilte på den syvende, for å lære menneskene at de skulle ta fri for å hvile og tilbe på Sabbaten.
Fra denne fortellingen er det klart at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Både mann og kvinne er nevnt spesielt i denne sammenheng. Så ut fra denne teksten er alle mennesker skapt likeverdi, og med like rettigheter og plikter.
1.Mos. 2.5 – 3.24 Den andre skapelsesberetningen lærer oss at Gud ønsket at menneskene skulle være lykkelige, men at synd har ført til ulykkelighet og lidelse (1.Mos.2.5 – 3.24). På samme måte som den første, kan ikke denne fortellingen tas som en bokstavelig beskrivelse av hvordan verden ble til og hvordan synden startet. Fortellingen er en lignelse der detaljene i den er bilder, ikke læremessige fakta. I denne fortellingen sammenlignes vår verden med en vakker hage som Gud hadde plantet. Gud satte mennesket i hagen for å ta vare på den. Men menneskene ville være noe mer enn bare voktere; de ville være lik Gud og ha hagen for seg selv. Så Gud måtte vise dem bort fra paradiset til et sted fullt av lidelse og motgang, der de måtte klare seg selv. Men en dag skulle Gud gjenopprette vennskapet med dem.
La oss nå i dette lys lese detaljene om skapelsen av menneskene. Og Jahve Gud formet jordskapningen 1. Mos. 2,7 Forfatteren ser en nær forbindelse mellom mennesket, adam, og "jord" som er adamah på Hebraisk. Menneskene er en blanding av materie og ånd, av å ha sine røtter i jorden mens de har sitt opphav i Guds skapende pust. Fordi denne jordskapningen ikke hadde noe kjønn enda, burde det på norsk kalles "det". Vi oversetter det som "jordskapning".1
Hensynet til Hebreaisk er også viktig i de neste avsnittene.
Så formet Jahve Gud alle dyrene og fuglene på himmelen. Disse førte han fram for jordskapningen for å se hva han ville kalle dem; hvert enkelt skulle ha det navnet han ga dem. Jordskapningen ga navn til alt feet, fuglene på himmelen og villdyrene. Men ingen av dem var en ledsager som lignet ham selv. Uttrykket "ledsager som lignet ham selv" er ikke en "hjelper", en assistent, en annenrangs tjener. Det hebraiske ordet ezer betyr en virkelig partner. Skriften kaller ofte Gud vår ezer (Hosea 13,9; Sal. 33,20; 70,6; 115,9; 146,5; 2.Mos 18,4). Likeverdet er også en følge av at dyreverden ikke kan fremskaffe en slik partner.
u Jordskapningen utbrøt: 1.Mos. 2,18-24 I denne fortellingen beskriver forfatteren en vidunderlig forvandling. Det var vanlig å mene at Gud handlet med menneskene mens de var i slik "dyp søvn". For eksempel inngikk Gud en pakt med Abraham mens han var i en slik dyp søvn. (1.Mos. 15.12-21). Han lot folk se visjoner og drømmer mens de var i en slik tilstand. (Job 4,13; 33,15; Daniel 8,18; 10,9). I denne tilstand, mens jordskapningen var i dyp søvn, var det at Gud delte jordskapningen i to deler. Denne tolkningen av teksten følger av den korrekte oversetting av tsêlao.Tsêlao betyr ikke "ribben" men "side"; slik som:
Faktisk er ikke ordet tsêlao oversatt med "ribben" noe annet sted i skriften.
Hva betyr så dette verset i Skriften? Bildet forfatteren har i tankene blir klart hvis vi plasserer fortellingen hans ved siden av andre gamle skapelsesberetninger. Ifølge disse var det første mennesket androgynt, det vil si: han/det var mann og kvinne samtidig. Det/hun/han hadde to ansikter, som så i hver sin retning, det hadde fire hender og gikk med fire føtter. For å lage de to kjønnene delte Skaperen Gud mennesket i to halvdeler, og ga hvert av dem et ansikt, to armer og to føtter.
Dette ser ut til å være bildet skriftforfatteren har i tankene. Gud lar jordskapningen falle i en ekstatisk søvn. Gud deler så skapningen i to like halvdeler: en mann og en kvinne. På hebraisk er ordene i slekt: Mann heter ish; kvinne ishshah Med rette kan mannen utbryte at kvinnen er ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. For de er virkelig like og trenger hverandre for igjen å bli en fullstendig kropp. Straffen for Synd (1.Mos 3,1-24) Den andre halvdelen av denne historien, som gjelder menneskenes fall i synd, forandrer ikke dette bildet av likeverd mellom mann og kvinne. Både mannen og kvinnen tar del i opprøret mot Gud. Begge føler skyld og skam. Og begge rammes av motgang som straff. Teksten nevner spesielle eksempler på typiske menneskelige problemer: en manns slit for å drive jordbruk i fiendlig jord, en kvinnes smerte når hun føder barn, og mannens dominans. Til kvinnen sier Gud: Jeg vil mangedoble din smerte når du føder barn. 1.Mos. 3,16 Dette må ikke oppfattes som en tillatelse for menn til å herske over sine koner. Det er en bekreftelse av fakta. Det fastslår konsekvensene av synd. I en perfekt verden ville ikke mennene behøve å dyrke sine avlinger i tørke, sykdommer og gresshopper. I den samme perfekte verden, ville ikke kvinnene hatt smerte når de fødte eller bli tyrannisert av sine menn. Videre lover teksten at de skal få komme tilbake til bedre tilstander når kvinnens avkom hadde vunnet seier over det onde (1.Mos. 3,15). Den andre skapelsesberetningen bekrefter derfor det vi har sett i den første. Menneskene er skapt i Guds bilde; de er Guds egen pust fanget i materie. Menn og kvinner er likeverdige partnere, betrodd den oppgave å passe på denne verden. Hvis mangel på likeverd har sneket seg inn i det menneskelige samfunn, er ikke dette ifølge Guds hensikt, men det er konsekvenser av menneskenes synd.
John Wijngaards
|
