Regel 4. Vi må merke oss viktige utsagn fra forfatteren der han rasjonaliserer og bruker populære argumenter for å gi uttrykk for sine egne menneskelige meninger. Det er stor forskjell på begrunnelse og rasjonalisering. Vi kan ha god grunn til våre holdninger og handlinger. Men noen ganger lurer vi oss selv. Vi liker ikke å innrømme at våre virkelige motiver er irrasjonelle. Så vi dikter opp grunner. Dette kalles "rasjonalisering": nemlig å hevde en troverdig grunn for å overbevise oss selv eller andre om at vår adferd skyldes virkelige motiver som er annerledes, motiver som enten er ukjente eller ubevisste. Rasjonalisering er typisk menneskelig. Kan den Hellige Skrift være så menneskelig at den også inneholder "populære, oppdiktede, argumenter"? Svaret er: ja. For intet menneskelig er ukjent for skriften. Vi skal drøfte rasjonalisering i fire trinn.
Det menneskelige ansikt i Guds OrdHellige Skrifter er eksempler på guddommelig salvet handling gjennom menneskelige redskaper og former.
Pius XII, Divino Afflante Spiritu, Denz. 2294 (3229-3230). Når Jesus Kristus hadde talt hele dagen, følte han seg trett. Han hadde behov for å ete og drikke for å få igjen kreftene. I sin kropp erfarte Jesus alle menneskelige begrensninger. Han hadde heller ikke mer enn to hender og to føtter. Han kunne heller ikke være på mer enn ett sted om gangen. Han kunne kjenne på alle slags plager og sykdom som påvirker folk. Han valgte til og med å dø slik vi ville ha dødd i samme situasjon. Alle disse fakta viser hvor sant Guds Sønn ble menneske. Likevel tok ingen av disse begrensningene bort hans ubegrensede guddommelighet. Gud ville frelse oss ved hjelp av sin Sønns inntatte menneskelige natur! Dette prinsippet med "det guddommeliges gjerning gjennom det menneskelige" virker på samme måte gjennom sakramentene som Jesus innstiftet. En prest kan ha blitt ordinert fra en hvilken som helst nasjon, sosial status, eller intellektuell bakgrunn. Presten kan ha mistet et øye eller en hånd; han kan ha gale vaner eller til og med være en synder. Likevel, når han velsigner, eller når han tilgir synd, virker Gud effektivt frelse gjennom ham. Nattverdsbrødet på alteret kan være firkantet eller rundt, det kan være laget av kanadisk eller nigeriansk hvete, det kan smake salt eller søtt, likevel vil det etter innvielsen effektivt og virkelig bestå av Jesus Kristus selv! Med andre ord, Gud virker gjennom menneskelige midler. De menneskelige begrensningene i midlene forminsker ikke på noen måte den guddommelige frelsen som formidles gjennom dem. Dette teologiske prinsippet bør også anerkjennes for de Hellige Skrifter. Her virker også Guds frelse gjennom sanne menneskelige midler. De inspirerte bøker er i sannhet menneskelige, like mye som Jesu kropp og sjel, er Jesu prester og sakramenter i sannhet menneskelige. Bibelens ord bærer i seg alle begrensningene i menneskelige ord: de blir talt på bestemte språk; de er ufullstendige og unøyaktige; de er ufullkomne i stil og innhold. Også de inspirerte forfatterne hadde alle de typiske begrensningene som vanlige mennesker har: de forholdt seg til bestemte interesser og foretrukne syn; de oppfattet og uttrykte sannhet med mye forvirring og med en viss grad av selvmotsigelse. Likevel, til tross for at de er så sant menneskelige, framfører Gud effektivt og virkelig sitt eget budskap gjennom dem! Jo bedre vi lærer de Hellige Bøker å kjenne, jo bedre vet vi å sette pris på hvor menneskelige de er. Men dette kan ikke brukes som et argument mot at de er inspirert: like lite som Jesu sanne menneskelighet kan argumentere mot hans sanne guddommelighet. Inkarnasjon betyr nedstigning. Guds uendelige kjærlighet fikk ham til å inkarnere det guddommelige budskap i Skriftens inspirerte ord. Gud ønsket å snakke til oss på en sann menneskelig måte. Guds invitasjon til menneskene var ikke å gi oss abstrakte dogmatiske teser. I stedet ønsker Gud å tale til våre hjerter. Han ville diskutere med oss, for å overtale, å true og be oss inntrengende. Han ville snakke til oss som en forelder som lærer sine barn. Rasjonalisering, bruken av personlige oppfatninger og oppdiktede begrunnelser som en del av argumentasjonen, er en side ved Skriftens menneskelighet. Rasjonalisering angående Guds straffedommerI gamle dager var Israelittene fast overbevist om at enhver ulykke på en eller annen måte måtte forklares som straff for en spesiell overtredelse. Vi leser for eksempel at det var en hungersnød i Davids regjeringstid. Et hellig orakel ble kontaktet, og fastslo: "Det hviler blodskyld på Saul og hans ætt fordi han drepte folk i Gibeon." David undersøkte videre og fant ut at Saul, omtrent 10 år tidligere, hadde drept noen Gibeonitter. David gikk så til Gibeonittene og spurte dem hva de ville han skulle gjøre.
David samtykket. Han arresterte syv av Sauls sønner og utleverte dem. Gibeonittene hengte dem og lot likene deres råtne foran helligdommen i Gibea. Etter noen måneder ble kroppene tatt ned og begravet. "Etter dette hørte Gud bønnene som steg opp fra landet. (2. Sam. 21.14). Når vi leser en slik hendelse, bør vi være ekstremt forsiktig når vi tolker den. Det ser ut som det var Gud som ønsket å hevne Sauls synd: "Herren svarte: 'Det hviler blodskyld på Saul og hans ætt fordi han drepte folk i Gibeon.'" (2. Sam. 21.1), og til slutt, "Etter dette hørte Gud deres bønner." Men vi vet fra mange andre eksempler at det ville være feil å tenke slik. Det vi ser i slike episoder er ikke en direkte åpenbaring, men en nedtegnelse av hvordan folk på den tiden (i dette tilfelle omkring år 1000 f.Kr.) tenkte om Gud. Det var deres rasjonalisering som det ville være feil av oss å betrakte som inspirert! Guds reaksjon på slik tankegang er klar i andre fortellinger. De gamle Hebreerne var overbevist om at Gud ville straffe barn for foreldrenes synder. "Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg," (2. Mos. 20.5). I eksemplet om hungersnøden vi nevnte ovenfor, trodde de at Gud ville straffe Sauls barn for deres fars ugjerning. Men Gud korrigerte dette synet meget klart og detaljert. Profeten Esekiel (580 f.Kr.) erklærer utdypende at folk vil bli straffet for sine egne synder og belønnet for sine egne gode gjerninger. Når det gjaldt foreldrenes synder la han ikke fingrene mellom:
Det samme prinsipp ble også lagt som en generell regel i Loven:
Dette gir oss mye å tenke på! Da de uskyldige sønnene til Saul ble drept på grunn av deres fars synd, var det ikke dette Gud ba om. Det var hva Israelitten trodde han ville. Det var deres rasjonalisering. Og glem ikke at det var til dette innbilte bilde av Gud de tilskrev hungersnøden. De tenkte: Denne hungersnøden må skyldes en ugjerning vi har gjort, for hvorfor skulle Gud ellers straffe oss? Aha, det må være Sauls urettferdighet mor Gibeon. Hvis vi straffer Sauls sønner, vil Gud bli fornøyd og han vil ta straffen bort. Det var enda en rasjonalisering! Vi vet nå at all denne tankegangen var feil. Hungersnøden var ikke en straff fra Guds side. Han var ikke glad for at Sauls sønner ble drept. Det eneste vi kan si er at Gud tolererte denne måten å tenke på til han fant det riktige tidspunkt til å korrigere det en gang for alle. Men merk: vi finner rasjonalisering åpenbart i Skriften! Vi finner en lignende historie i 2. Samuel da en epidemi blir sett i sammenhen med at David hadde holdt folketelling. "Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre," (2. Sam. 24.10). Men i den samme fortellingen i 1.Krønike, er det Satan som får skylda.
Igjen finner vi den samme prosessen med rasjonalisering og tilskrivelse av årsak. Da en epidemi kom, så folket seg om etter en syndebukk. Det ble bestemt at det måtte være fordi David holdt folketelling. Senere ble de overbevist om at det måtte være Satan som hadde en finger med i spillet! Men å holde folketelling kunne umulig være synd. I den prestelige nedtegnelse av Israels vandring gjennom ørkenen, som ble nedskrevet århundrer senere, beskrives folketelling som en plikt.
Igjen kommer vi til den samme konklusjon: Til tross for hva folk trodde på Davids tid, skyldtes ikke epidemien at Gud straffet dem fordi David talte folket. Deres rasjonalisering var ikke riktig. Da Jesus og hans disipler gikk utenfor templet i Jerusalem, oppstod et lignende tilfelle. Apostlene så en mann de visste hadde vært blind siden han ble født – et interessant tema for diskusjon blant Jødene. For, når de mente at en defekt måtte være straff for synd, visste de ikke hvem de skulle skylde på. Apostlene nevner saken for Jesus:
Blindheten skyldtes ikke noen sin synd. Tusener av mennesker blir født med defekt syn eller med et annet handikap. Dette skyldes ikke synd. Vi tar feil hvis vi leter etter en overnaturlig forklaring. Det skyldes et uhell i naturen. Men likevel tjente blindheten til mannen som satt utenfor templet en hensikt. "for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham." Tillegge Gud fiendtlighet mot andre nasjonerIsraelittene og Moabittene levde side om side som svorne fiender. Kong Mesja i Moab rapporterer i sin berømte stela [830 f.Kr.] hvordan han beseiret Israelske byer, drepte menn, kvinner og barn "for å tilfredsstille Kemosj", sin Gud. Det ser ut som Israelittene utmålte en tilsvarende aksjon mot Moab, for vi leser at David "målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve."(2. Sam. 8.2). Slikt fiendskap er kanskje naturlig i et menneskelig samfunn. Men hva skal vi mene om guddommelige lover som synes å innebære hat av dette slag? Det som virkelig skjedde var at Israels fiendskap mot deres naboer ble projisert mot Gud. De rasjonaliserte at Gud avviste disse folkene totalt. Angående Moab og Ammon foreskriver 5.Mosebok:
En lignende uforsonlig holdning gjaldt Amalekittene. Angående Amaleks motstand på ørkenvandringen, sier Loven:
Moses sa de skulle "gå til angrep på midjanittene og slå dem ned" (4. Mos. 25.17).Josva måtte sverge på at han skulle utslette hele befolkningen i de byene de beseiret (Josva 8.2). Saul forkastes som konge fordi han sparer noen Amalekitter (1.Sam. 15.17-24). Ubøyelig hat mot andre nasjoner rasjonaliseres og befales som en plikt! 4. Mos. 7.2 oppsummerer det slik: "Når Herren din Gud overgir dem til deg, så du vinner over dem, skal du slå dem med bann. Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde." Er en slik unådig og fiendtlig ånd i harmoni med Guds befaling om at vi skal "elske vår neste som oss selv"? Da kong Sidkias adelsmenn legger planer om å ta Jeremias liv, roper profeten til Herren. Vi kan forstå hans følelser når han nedkaller Herrens forbannelse over sine fiender. Han ber Gud sende hungersnød, sverd, pest og plyndrebander over dem. Og Jeremias stopper ikke bare ved å ønske dem materielle plager. Han fortsetter:
Menneskelig sett kan man lett forstå slike følelser. Men samme slags bønner finner vi også i salmene – i bønner som skulle være eksempler og spesielt til velbehag for Gud! Ydmyke bønner lik de som følger her, virker fremmed for det å elske vår neste som vi vet er Guds vilje:
Israelittene som bad på denne måten rasjonaliserte at Gud var på deres side. Det var menneskelig, men ikke riktig. Faktisk er disse versene så støtende for vår kristne følsomhet, at den liturgiske reform av Vatikan II har utelatt dem fra breviarene. Viser ikke dette klart nok at rasjonalisering er en del av Skriften og at de faktisk bør behandles meget varsomt? Rasjonalisering hos PaulusPaulus rasjonaliserer ofte, vanligvis når han vil argumentere for et standpunkt og bruker alle slags grunner han kan komme på, noen mer treffende enn andre. Det er klart, ut fra Paulus egen uttrykksmåte i slike tilfeller, at han ikke vil bruke disse argumentene for sin egen skyld: de er bare "tanker" for å underbygge et standpunkt. Jeg vil ta for meg fire eksempler fra Paulus sine brev. Vi finner alltid denne strukturen: (a) hovedpunkt, (b) grunner og rasjonaliseringer. Selv om noen av brevene kan ha blitt skrevet av Paulus sine disipler, vil vi behandle dem som Paulinske, da de deler den samme karakteristiske måten å rasjonalisere på. I Tit. 1.5-13 er hovedpunktet tydeligvis bekymringen for de "som ikke vil underordne seg (på Kreta), . . . Du må stoppe munnen på dem" (v.10). Forfatteren fortsetter:
Lærer forfatteren, under inspirasjon, at det er sant at Kreterne alltid er løgnere, arge villdyr, grådige og late? Klart ikke. Forfatteren legger bare til en menneskelig rasjonalisering. I Rom. 1.18-32 beskriver Paulus det moralske forfall i den Gresk Romerske verden. Hovedpunktet han vil understreke er at verden er full av "ugudelighet og urett" (v.18). Blant grunnene han oppgir er følgende:
Den tredje illustrasjonen Paulus gir, angående homoseksualitet, er klart en rasjonalisering: en populær henvisning til den velkjente overdrivelsen av homoseksualitet i hellenistiske kretser som sjokkerte vanlige folk. Men denne teksten kan ikke brukes til å fordømme homoseksualitet som sådan. Det er først i våre dager at vi har oppdaget at 10% av menneskene er født med homoseksuelle tendenser, og Paulus hadde ikke i tankene å gå inn på noen pastoral veiledning for dem som er født homoseksuelle! I 1. Kor.11.2-16 er Paulus sitt hovedpunkt at han vil at kvinner skal dekke til håret med slør når de deltar i den kristne forsamling. For å overbevise i dette (nokså trivielle) punktet, benytter han mange rasjonaliseringer:
Det er klart at Paulus stabler argumenter oppå hverandre, som han selv innser er rasjonalisering. Derfor kan det ikke rettferdiggjøres å bruke noen av disse rasjonaliseringene, spesielt ikke 3-5, som inspirert lære når det gjelder kvinnens underordning under mannen. Likevel gjorde Kirkens Fedre, Kirkens lovgivere og teologer det, og dette blir uttrykkelig gjentatt i ferske dokumenter fra Rom angående prestelig ordinasjon av kvinner! I 1. Tim. 2.11-15 er poenget at "En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg." (v.11). Så legger Paulus til disse argumentene:
Her har vi helt klart masse rasjonalisering, som uttrykker en praksis (nr.1), bibelske grunner (nr. 2&3) basert på rabbinsk tolkede fordommer: både mann og kvinne ble skapt samtidig i Guds bilde (1.Mos. 1.26-27) og Adam var like skyldig (1.Mos. 3.6-7, 16-19). Desverre benyttes rasjonalisering også her til å innføre en varig og permanent diskriminering av kvinner! "Resjonaliseringsloven" er nært beslektet til andre regler:
John Wijngaards
|
